Jeg gikk opp trappen til hoveddøren som stod åpen og fulgte entreen videre opp til neste etasje, til stuen. Da var jeg få sekunder etter utrykkingspersonalet. Selv om de trolig måtte ha hørt meg, var det ingen som stoppet meg på tur inn. Blikket mitt var ekstremt fokusert og jeg tolket alt det jeg så. I stuen satt tre av Aleksanders kompiser tett inntil hjørneveggen med knærne oppunder seg, gråtkvalt og trist. Jeg så også flere av hjelpepersonalet, men fokuset var ikke rettet mot dem. Alt jeg brydde meg om var å finne Aleksander, og blikket flakket nærmest frenetisk rundt i rommet. Da hjelpepersonalet snudde seg mot meg spørrende, møtte jeg de med spørsmålet «Hvor er Aleksander?» Jeg fikk ikke noe svar og spurte på nytt. Da var det en mann som svarte «Det er for sent, Aleksander er død». Min umiddelbare reaksjon var at jeg blånektet, og sa «Nei det er ikke for sent, gjør alt dere kan, det er ikke for sent». Mannen gjentok på nytt det han hadde sagt «Jo det er for sent, Aleksander er død». Jeg ropte ut «NEI, NEI, det er ikke for sent, gjør alt dere kan.» Samtidig som jeg sa dette begynte jeg å ta inn over meg hva hjelpepersonalet gjentok til meg flere ganger. De sa at Aleksander var død, og at det var for sent. Jeg fortsatte å nekte på dette da det ikke var mulighet for meg å ta innover meg sannheten. Til slutt kastet jeg meg ned på stuegulvet, på mine knær og hender, cirka en meter fra inngangen til stuen. Jeg hylte og skrek høylyd alt jeg hadde av sinne, frustrasjon, sjokk og sorg. Jeg slo og sparket i gulvet og hylte med alt jeg hadde av stemme og kraft. Alt kom ut i fortvilende ropinger og frustrasjon. Jeg slo, sparket, slo og sparket i gulvet som jeg aldri før i hele mitt liv har gjort. Jeg ble nesten redd meg selv og alt som kom ut av sinne, sorg, frustrasjon og fortvilelse.

Samtidig hadde min eldste datter som satt i bilen forsiktig nærmet seg huset. Hun hørte hylene og all støyet jeg laget fra stuen, og ble stående i yttergangen og kom ikke inn i stuen mens jeg hylte av full hals. Hun ante mistanke når hennes mor hylte verre enn hun noen gang hadde hørt. Når stemmen min begynte å spakne, og lydnivået dempet seg noe, kom min datter inn. Hun kom bort til meg og vi tok rundt hverandre og gråt sammen. Vi bare gråt og gråt og gråt. Og mens vi gråt begynte tankene å hente meg inn igjen, og spørsmålet om hvor Aleksander var ble mitt fokus. Jeg så ikke Aleksander noen plass. Det eneste jeg hadde sett i alt dette var flere hjelpepersonal og tre av hans kompiser som satt med hodet framoverbøyd mellom knærne sine. Når min datter og jeg gråt sammen rettet jeg meg mot en av hjelpepersonell og spurte «Hvor er Aleksander?». Da pekte en av hjelpepersonalene i motsatt hjørne av der kompisene satt på gulvet. Der stod en sofa. I den sofaen lå en fantastisk flott mann med et pledd over seg. Det så ut som denne nydelige mannen lå og sov fredfullt og rolig.