Meg og min familie
Som mamma til fem barn har jeg vært aktiv i flere ulike organisasjoner, grupper og idrettslag for å skape gode sosiale felleskap for barna. Familien har vært aktiv i blåmann idrettslag og deltatt på fire ulike fotball-lag, i klatregrupper, turngrupper, svømmegrupper og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært medlem i styregruppen Blåmann IL i ulike verv av både praktiske og teoretisk oppgaver. Jeg har også vært medlem i FAU, foreldrenes arbeidsutvalg, ved grunnskolen i fjorten år, hvorav fem år som leder. Det kreves mye av foreldre å være der for barna våre, med tilrettelegging av gode omgivelser og støttende oppvekstmiljø. Som leder av FAU gikk det ekstra mye tid med å være ansvarlig og pådriver for mange ulike prosjekter og saker. Jeg har vært aktivt styremedlem i ulike organisasjoner i mer en 25 år, der alle organisasjonene har vært knyttet til barn, ungdom og helsefremmede tiltak.
Høsten 1996 fikk eldste sønn Aleksander påvist leverkreft, og få dager etter ble vi introdusert til SKB, «støtteforeningen for kreftsyke barn». I dag kalles foreningen «barnekreftforeningen» BKF. I 1998 gikk jeg selv aktivt inn i styret til barnekreftforeningen, og ble et medlem som hjalp andre familier i samme situasjon som vi hadde vært i. Selv om vi ble møtt på ivaretagende måter fra sykehuset under kreftbehandlingen, var støtteordningene i regi av SKB de viktigste lyspunktene i vår krisetilstand. Sommeren 2002 var jeg leder for prosjektet ferie med mening i Tromsø, der mange familier fikk samme påfyll som vi hadde fått noen år tidligere. Samvær, faglig innhold og sosiale aktiviteter. SKB ble en viktig del av familien vår i flere år. Jeg var aktivt styremedlem og igangsetter av flere prosjekter og sosiale felleskap. Slike organisasjoner og felleskap er uvurderlig i krisesituasjoner, og det frivillige arbeidet som legges ned i dette er stort. Jeg opplever at det frivillige arbeidet på flere måter er mer påfyllende og støttende enn selve behandlingstilbudene som er i offentlig regi. SKB viste meg på flere nivå, hvordan en organisasjon og et system virkelig kan bidra med uvurderlig støtte i familier, med lagarbeid, raushet, inkludering og godhet. Når mennesker presses i ekstreme kriser, blir vi ofte presset inn i den mest sårbare delen av oss, der vi ofte blir veldig nære og nakne i vår eksistens.
Aleksanders valg om selvmord førte meg inn i flere ulike støttegrupper og organisasjoner. «LEVE» (Landsforeningen for etterlatte etter selvmord), «Et barn for lite» og «Pårørende innen psykisk helse» er tre av gruppene jeg er del av. Da familien ble en del av «LEVE» opplevde vi støtte og hjelp fra likesinnede det første året. Vi deltok blant annet på familiesamling som Viken senter for psykiatri og sjelesorg gjennomfører på oppdrag fra LEVE. Da jeg selv skulle bli en del av tilhørende fylkeslaget i LEVE var ikke dette fylket aktiv. Jeg deltok på en fylkeslagsamling, som samlet alle fylkeslagene i Norge. Samlingen var inspirerende, og jeg møtte en hel flokk av engasjerte og hjertegode mennesker som utelukkende hadde et mål for øyet; å støtte og gi tilbud til selvmordsetterlatte.
Organisasjonen «Et barn for lite» har stor raushet og inkludering, både på systemnivå og i det sosiale felleskapet. Lederen av organisasjonen gjør en fantastisk jobb, og vier mye tid og raushet til dette felleskapet. Det har vært meget givende og støttende å være medlem i denne foreningen, selv om det meste av aktivitet er sør i landet. Jeg har deltatt på flere sorgseminarer i regi av Et barn for lite, og har derigjennom fått påfyll både sosialt og faglig.
I organisasjonen «Pårørende innen psykisk helse», har jeg deltatt på styremøter og andre brukerorganisasjoner, og vært et talerør for pårørende og brukere. Stresset og belastningen som pårørende bærer i rollen som medhjelper til psykisk syke, er enorm. Dette aspektet har vært mindre anerkjent og inkludert i helsevesenet. Pårørende til psykisk syke, kreftsyke barn, selvmords-pårørende, med flere, lever med utrolig belastning på kropp og sjel. Vi ser at flesteparten av de pårørende til syke er uføretrygdede eller har andre støtte- og trygdeordninger. Dette har stor sammenheng med stressnivået som råder i familier med sykdommer. Ofte er det de syke som vies oppmerksomhet og hjelp, mens vi burde inkludere hele det nære nettverket rundt pasienten. Familier til de som har sykdommer står i store belastninger gjerne over tiår og kanskje hele sitt liv. Jeg tenker at vi er nødt til å se helse i et videre perspektiv fordi psykisk ubalanse påvirker mange familier og pårørende uheldig.
Etter at familien gikk inn i en alvorlig krise da Aleksander tok sitt liv sommeren 2015 dolket det norske hjelpeapparatet familien totalt i ryggen. Familien var da på sitt mest sårbare der vi trengte støttende tiltak og hjelp. Det vi fikk av hjelp var bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten sendt av kommunepsykologen. Når høye profesjonene sender bekymringsmeldinger til barneverntjenesten er det nærliggende å tro at det må være noe med omsorgsevne til foreldre. Erfaringene fra å være bruker av det norske hjelpesystemet har gitt meg dypinngripende og smertefulle læringer. Janteloven som preger ulike profesjoner og systemer bidro til mer belastninger og ekstremt stress for familien i vår dype krise etter å miste vårt barn i selvmord.
