En Invitasjon til Den Sjamanistiske Veien
La rytmen fra trommen åpne det som lenge har ventet.
Dette er ikke bare en meditasjon — det er en tilbakevending til ditt opprinnelige design.
Denne guidede meditasjonen er en ressurs for reisen videre — en måte å forankre deg i kroppen, forbinde deg med livets dypere intelligens, og begynne å gå den sjamanistiske veien innenfra. Den tilbys som en levende bro mellom den du har vært og den du er i ferd med å bli.
Sjamanisme — En Tilbakevending til Den Urgamle Feminine Veien
Sjamanisme er ikke bare en praksis; det er en urgammel livsarkitektur — en hellig væremåte som har støttet menneskeheten i hundretusenvis av år.
Før vi bygde templer, religioner eller styresett, levde vi i direkte relasjon med jorden, elementene, stjernene, årstidene og sjelen. Dette var sjamanens rike: den som lyttet, som vandret mellom verdener, som holdt livets usynlige tråder med ærefrykt.
I sin kjerne handler sjamanisme om dyp forbindelse — til selvet, til ånden, til naturen, og til de usynlige kreftene som vever gjennom all skapelse. Det er kunsten å lytte til det subtile. Sjelens vitenskap. Kroppens visdom. Jordens språk.
Den Glemte Feminine Arven
Mange forbinder sjamanen med det maskuline — medisinmannen, kriger-helbrederen, jegeren med visjoner.
Men de tidligste sjamanene var ofte kvinner. Den feminine var den opprinnelige bæreren. Livmorens nærvær. Orakelet. Livets vokter.
Hun jaget ikke ånder. Hun kommuniserte med dem.
Hun søkte ikke makt. Hun legemliggjorde den — gjennom stillhet, intuisjon, og sin evne til å holde det usynlige og la det tre frem gjennom henne.
Denne feminine sjamanen var veveren av sammenheng. Hun bar stammens frekvens. Hun var ikke alltid synlig, men alltid følt. Hun søkte ikke anerkjennelse, men hennes nærvær næret og formet alt.
I eldgamle matriarkat samfunn var det kvinnene — visdomsbærerne, de eldre, seerne — som fungerte som broer til det hellige. De ledet gjennom resonans, ikke dominans. Gjennom tillit til livets intelligens, ikke kontroll. Og det er denne arven som nå vekkes til live igjen på Jorden.
Hvorfor Sjamanisme Er Viktig Nå
I en verden som går stadig raskere, brenner ut og glemmer sin sjel, tilbyr den sjamanistiske veien en tilbakevending — ikke bakover, men innover. Den minner oss på at healing ikke kommer fra å fikse oss selv, men fra å huske hvem vi er bak all støy.
Vi er ikke adskilt fra naturen. Vi er ikke frakoblet det hellige. Vi er ikke ødelagte maskiner som må repareres — vi er levende templer, drømmende kropper, suverene ånder med dyp evne til healing, visdom og forvandling.
Den feminine sjamanens nærvær lærer oss hvordan vi kan holde oss selv og andre gjennom forandring, død, fødsel og transformasjon. Hvordan å hvile i væren, tillate i stedet for å tvinge, føle i stedet for å bedøve. Hun minner oss på at det er trygt å være stille, myk, tom — for i tomheten kan hele livet vende tilbake til oss.
Holder av rommet
I sjamanistisk tradisjon er den som “holder rommet” ikke passiv — hun er den stille strukturen for transformasjon. Hun lytter ikke bare med ørene, men med huden, livmoren, hele sitt felt. Hennes medisin er ikke alltid ord eller ritualer — noen ganger er det bare hennes nærvær som tillater healingen å finne sted.
Å gå den feminine sjamanens vei er å gå som en jordmor for bevissthet. En vokter av det usette. Et vitne til livets visdom. Det er å bli et tempel — ikke en som utfører ritualer, men en som er ritualet.
Dette handler ikke om å bli noen annen — men om å avlære det vi ble lært å være, og vende tilbake til den dype pulsen av hvem vi virkelig er.
De Tre Verdener — Den Sjamanistiske Verdens Hellig Kart
I sjamanistisk tradisjon er ikke verden flat, og den er ikke begrenset til det vi kan se. Virkeligheten folder seg ut i lag — dimensjoner som eksisterer samtidig med vår fysiske verden. Sjamaner har alltid visst dette. Gjennom endrede bevissthetstilstander, transe, tromming og dyp kontakt med naturen, har de tilgang til det som kalles De Tre Verdener: Underverdenen, Mellomverdenen og Oververdenen.
Dette er sjelens hellige reise — og sjamanens arbeid.
Underverdenen — Røttene og Knoklene
Underverdenen er ikke et mørkt sted slik moderne sinn kan tro. Det er minnets rike, instinktets verden, forfedrenes tilstedeværelser, dyreguider, plantens ånd og Jordens opprinnelige intelligens. Her møter vi røttene våre — ikke bare de personlige, men det kollektive, urkraftens rotsystem.
Sjamaner går inn i Underverdenen for å hente tilbake tapte sjels-fragmenter, motta visdom fra kraftdyr, og gjenopprette forbindelsen med jordens magi og overlevelseskraft. Reisen dit skjer ofte gjennom røttene av et tre, en hule eller tunnel i visjoner. Det er et sted for vill kjærlighet og rå sannhet.
Ja, våre traumer ligger her — men også vår kraft.
Mellomverdenen — Det Synlige og Det Usynlige
Dette er hverdagsverdenen — med mennesker, steder, landskap og livet slik vi kjenner det. Men fra et sjamanistisk perspektiv er denne verden langt mer levende og foranderlig enn den ser ut. Den er fylt med stedets ånder, energiavtrykk, skygger og hjelpere.
Her lærer vi å gå med klarhet, nærvær og ansvar. Mange sjamaner arbeider her for å rense energi, hele relasjoner, gjenvinne kraft og støtte balansen i fellesskapet.
Dette er stedet hvor sjamanens tjeneste er mest synlig — å bringe det hellige inn i det daglige livet.
Oververdenen — Lyset og Det Uendelige
Oververdenen er riket for åndelige allierte, lærere, stjernevesener, stegne forfedre og høyere veiledning. Her kommuniserer vi med kosmisk visdom, sjelens visjon, fremtidige tidslinjer og det dype minnet om hvorfor vi er her.
Denne verdenen nås gjennom oppstigning — gjennom tretoppen, solen eller ved å fly. Det er ikke “ovenfor” i fysisk forstand, men vibrasjonelt — et rike av klarhet, lys og utvidet bevissthet.
Her henter sjamanen visjoner, sjelens retning, og frekvenser som lyser opp veien videre.
Axis Mundi — Det Hellige Treet i Deg
Disse tre verdener er ikke adskilte steder — de er vevde dimensjoner som lever både i oss og rundt oss. Sjamanen beveger seg mellom dem som en vever — i tjeneste for sjelen, kroppen, jorden og stjernene.
I sentrum av dette kartet står Axis Mundi — Verdensaksen, eller Verdens Treet — den sentrale pilaren som forbinder alle riker. I norrøn mytologi kalles det Yggdrasil. I mange urfolkstradisjoner er det Livets Tre. I kroppen er det ryggraden. I livet ditt, er det din forankring og åpne kanal.
Gjennom seremoni, reiser, nærvær og tillit lærer vi å bevege oss mellom verdener — for å gjenopprette balanse, motta veiledning, og bli broer selv.
Dette er den sjamanistiske veien:
Å gå med røttene i jorden, hjertet i nåtiden, og visjonen i stjernene.
Å vite hvordan man kan stige ned, stå støtt, og reise seg.
Seremoni — Den Hellige Arkitekturen for Å Bli
På den sjamanistiske veien finnes det ingenting som er mer sentralt, mer levende og mer transformerende enn seremoni. Seremoni er ikke en forestilling. Det er ikke et rituale for syns skyld. Det er en levende struktur — en hellig beholder — hvor det usynlige blir synlig, hvor sjelen får tale, og hvor sannheten stiger ufiltrert til overflaten.
I seremonien trer vi ut av verdens konstruerte tid og inn i den hellige tiden — essensens tid, minnets tid, åndens tid. Her blir slørene tynnere. Her møter vi de delene av oss selv som har vært skjult, fragmentert eller forvist. Og vi inviterer dem hjem.
Seremoni har alltid vært måten sjamaner kommuniserer med det usette. Måten fellesskap renser, frigjør og rekalibrerer seg på. Og måten enkeltmennesker husker hvem de egentlig er — bak lagene av betingelser, roller, smerte og støy.
For Ann-Peggy har seremoni vært veien. Ikke idéen om seremoni, men den levende, pustende, vibrerende virkeligheten av den. Det har vært i hellige sirkler, under stjernene, i dype initierende reiser, og i stille, personlige øyeblikk med ånden at hun har funnet veien hjem til sin indre styrke. Seremonien er stedet hvor hun lærte hvordan det er å bli holdt av noe større — og hvordan hun kan stå helt og fullt i sin egen kraft.
Kollektive og Personlige Seremonier
Det finnes seremonier vi gjør alene — med Jorden, med Ånden, med våre forfedre, med vår smerte.
Og det finnes seremonier vi gjør sammen — hvor vår erindring forsterkes gjennom andres nærvær. Hvor healing bølger gjennom det kollektive. Hvor kvinner og menn sitter sammen, ikke for å fikse hverandre, men for å vitne det hellige i hverandre.
Begge er nødvendige. Begge er kraftfulle. Begge leder oss innover — mot sannhet.
Ann-Peggys vei — Et Liv Kroppsliggjort i Seremoni
Ann-Peggy sin reise er et levende eksempel på hvordan seremoni blir noe vi ikke bare gjør, men noe vi blir. Hennes vei har ikke alltid vært mild — den gikk gjennom sykdom, sorg og egoets død — men det var gjennom seremonien hun fant sin indre arkitektur. Det var gjennom nærvær, bønn og hellige rom at hennes sanne stemme kom frem. Ikke bare som en kvinne som heler, men som en kvinne som husker.
Hun hastet ikke gjennom sin transformasjon. Hun æret hver terskel. Hver syklus. Hver død og hver gjenfødsel. Og gjennom det kom hun til å legemliggjøre noe langt større enn personlighet eller historie — hun ble beholderen. Rom-bæreren. Selve Divine Designet selv, pustende gjennom en menneskelig form.
Dette er ikke mytologi. Dette er minne.
Hun Som Husker — Den Levende Seremonien
Videoen She who remember er en seremoni i seg selv. En levende overføring av denne veien. Den er en port inn til hva det virkelig betyr å tilbakestilles til sin essens. Det handler ikke om å bli noen annen — men om å ta av alt som aldri var ditt, og huske stemmen som alltid har sunget under alt.
Dette er hva seremoni gir oss:
Et hellig rom å slippe, å se, å stå, å synge, å vende tilbake.
Ikke som den verden fortalte oss vi måtte være — men som den vi faktisk kom hit for å være.
En Levende Overføring: Å Bli Det Nye Mennesket
Nedenfor finner du en video — ikke som en forklaring, men som en kroppsliggjøring.
Becoming the New Human – An Awakening Story er en visuell reise født av levd erfaring — en sjels-innvielse fortalt gjennom bilde, ord og energi. Den er rå. Den er ekte. Den bærer frekvensen av erindring.
Denne videoen tilbys som et hellig speil — ikke for å vise deg hvem jeg er, men for å gjenspeile de stedene i deg som er i bevegelse, som åpner seg, som holder på å våkne. Den er for den som befinner seg i mellomrommet. Den som slipper gamle lag. Den som husker hvordan det er å føle, å lytte, å bli gjenfødt.
La den tale, ikke bare til ditt sinn, men til dine ben.
La den kjennes. La den mottas.
Må den møte deg akkurat der du er — og mykt kalle deg hjem til den du er i ferd med å bli.