Psykiatri og utfordringer i skole- og hjem-systemene
En del sensitive barn lærer seg at tilbakeholdelse og depresjon blir belønnet. Når vi har for mye synlige følelser, passer dette dårlig inn i mange situasjoner, både i familiesystemet, i barnehagen og på skolen. Barn med mye energi i seg kan ha store utfordringer med å holde seg i ro på skolen. De kjenner på mange indre impulser fra deres autentiske selv, og lærer kanskje av både foreldre og skole at disse må undertrykkes. Depresjon kan sees som undertrykking av sitt autentiske selv. Når vi i barndom og ungdomstid blir lært at vi må dempe oss og være stille, belønnes vi for å holde våre følelser nede og holde oss tilbake. Det er viktig å være klar over at ungdomstiden som regel er den mest kraftfulle perioden i vårt liv. Vi har en kraft vi ofte ikke har lært oss helt å kultivere og forså. Vi ser at flere i tidlig voksenliv sliter med depresjon, fordi de har lært å tilpasse seg og holde tilbake for å passe inn. Når vi holder oss tilbake, skapes tanker og en kritisk indre stemme. Denne kritiske stemmen aktiveres når vi setter oss i lignende rolige tilstander i livet. Både det mentale, emosjonelle og det fysiske speiler den samme tilstanden i oss. Vi har laget oss et mønster der vi setter oss i en deprimerende tilstand, med deprimerende tanker og følelser.
Flere barn og deres mødre har fortalt meg om negative opplevelser i skole og barnehage. For disse har det vært vanskelig å tilpasse seg og følge den ordenen og læremodellen som praktiseres. Aleksander opplevde skolen som drepende for sin personlighet og lurte seg unna hvis han kunne. Samtidig var han pliktoppfyllende og ønsket å tilpasse seg, og i denne tilpasningen undertrykket han mer og mer av sitt autentiske jeg. På konferansetimer uttrykte lærerne at Aleksander ofte virket fjern og satt i andre tanker. Han fulgte ikke godt nok med i undervisningen og i de teoretiske fagene. Han fikk lite tilpasning fra skolesystemet, og Aleksander lærte seg rett og slett en deprimerende væremåte og strategi ved å holde seg tilbake. I gymtimer og i andre kreative fag var det sjelden utfordringer for han. Disse timene likte han meget godt, og så fram til dem. Det gode sosiale samholdet blant vennene var den viktigste faktoren til at Aleksander holdt ut på skolen.
Jeg tenker at det er viktig at vi spør oss selv hvilken kompetanse og hvilke verdier som er fremelsket på skolen og i våre systemer. Det har vært alt for liten vekt på kunnskap og kompetanse som har å gjøre med holdninger, verdier, emosjonell/sosial kompetanse og samarbeid. I gamle læresystemer har vi lyttet til autoriteters sannheter og lært ungene å være i en offerrolle. Vi vet at mange av systemene vi har rett og slett kan være helseskadelige for våre barn, og likevel lar vi dette skje. Det er fortsatt mye som ikke fungerer. Statistikker som forteller at flere og flere unge får psykiske utfordringer, viser oss at vi har flere felt og systemer som påvirker oss på en negativ måte. Både som foreldre, lærere og ledere trenger vi en bevissthet rundt hva vårt bidrag er i forhold til de rollene vi har. De norske skolesystemene har de siste tiår rettet større fokus på samarbeid og felleskap som forteller oss at vi nå har nærmet oss en større helhetsforståelse av inkludering.
“Utdanning består hovedsakelig av det vi har avlært. Jeg har aldri latt skolegangen forstyrre utdannelsen min.” –Mark Twain.
Hva er oppdraget til lærerne? Hvis vi som foreldre eller lærere ikke klarer å se viktigheten av vår oppgave, går det ut over våre barn og deres fremtid. Fra utsiden kan det se ut som om det norske skolesystemet fortsatt har mye stivhet fra det gamle tankesettet. Det er designet for at barn og foreldre skal lytte og godta samfunnets rådende tankerammer. Når vi som foreldre tar opp utfordringer med skolesystemet, blir bevisbyrden oftest lagt på våre barn. Dette skjer også i andre systemer der det er de sårbare som bærer bevisbyrden, og der autoriteter og yrkesgrupper forsvarer hverandre og systemet de er en del av. Når vi dekker over for hverandre, utøver kameraderi og tillater uærlighet i systemet, vil dette alltid slå tilbake på oss selv på en eller annen måte.
Min erfaring som lærerassistent på barneskolen og som behandler i psykisk helsevern er at den mest effektfulle læringen og helsemetoden handler om relasjon og tilknytning. Det finnes enormt mange gode teorier, kunnskaper, modeller og behandlingsformer både i utdanningssystemene og i helsesystemene. Det som til syvende og sist er utslagsgivende for resultatene handler om kvaliteten på relasjonen. Lærernes og behandlernes holdninger og emosjonelle tilgjengelighet er den mest avgjørende faktoren i undervisning og i psykisk helsevern. De fleste pasienter i psykisk helsevern er sensitive mennesker. De har som regel mestringsstrategier som er mindre gunstige fra tidlige relasjoner i nær familie eller fra ulike systemer. Barnehage og skole kan gi sensitive barn uheldige mønster tidlig i livet.
Psykiater Trond Aarre [1] mener at psykiske plager er stigmatisert blant ansatte i psykisk helsevern. Han mener at pasienter tar skade av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det. Mange av de ansatte i psykisk helsevern har egne erfaringer som brukere, og dette snakkes det lite om. Aarre mener det er blitt et kunstig skille mellom oss normale og de andre. Han mener at stigmatisering av psykiske plager henger sammen med den medisinske modellen psykisk helsevern arbeider etter. Å slutte med den medisinske modellen ville vært frigjørende for mange. Aarre mener at det største problemet er at legene slår opp i bøker i stedet for å spørre personen hva som er galt. De følger regler om hvilke prosedyrer og metoder som skal brukes. Når vi stiller et spørsmål fra et skjema, i stedet for å snakke med personen, får vi bare svar og ikke historiene til de enkelte.
Aarre mener at måten å se psykisk helse på er feil, og at den medisinske modellen heller ikke gir gode behandlingsresultater. Aarre sier at dersom det finnes psykisk sykdommer, så har vi ikke klart å beskrive de. I dag er det cirka 400 psykiske diagnoser, og det kommer nye hele tiden. Mange blir faktisk virkelig syke av det som kalles alvorlig psykisk lidelse. Aarre viser til at en tredjedel av de som får diagnose blir friske, en tredjedel lever greit med den, og en tredjedel blir ikke friske. Når dette er tilfelle så er det ikke holdbart å si at dette er samme sykdom eller samme diagnose.
Hvis vi beveger oss over til Amerika viser nylige statistikker at det i løpet av en natt sover 350.000 mennesker med psykiske lidelser på gatene. [1] Psykiatri over tid fører ofte til at folk gir opp sine egne familiemedlemmer på grunn av den belastningen det gir. Når et familiemedlem er psykisk syk påvirker dette hele familien som da havner i en uheldig belastningsutfordring. Psykisk sykdom gir hele verden store økonomiske utfordringer. I flere hundre år har vi hatt galehus og stuet bort mennesker med mentale lidelser uten å forstå psyken og teknologien av menneskelig eksistens.
Teknologien av menneskelig eksistens handler om menneskets elektromagnetiske kropp og hvordan vi organiserer og skaper våre liv fra vår indre kjemi. Det er hevdet at enkelte psykiske sykdommer er livslange og for alltid. Jeg mener at mye handler om et forurenset samfunn og feilkjørte ytre metoder der det er overforbruk av medisiner og symptombehandling. Jeg mener at alt kan endres, fordi ingenting er statisk. Vi har i flere hundre år forurenset jorden og det naturlige, og i kjølvannet av dette ser vi nå skadevirkninger og sykdommer på mennesker. Emosjonell, bevisst og åndelig intelligens vil bidra til forbedret psykisk helse.
Mange systemer opplever maktesløshet over de enorme psykiske lidelsene og sykdommene som har blomstret opp, spesielt i storbyer og metropoler. Det foregår mye uheldig selvmedisinering med bruk av gatemedisiner som symptombehandling av psykisk sykdom. Vi lever i et tankeparadigme som forteller oss at medisiner kan kurere det meste, mens både lovlige og ulovlige tabletter ofte forverrer psykisk sykdom.
Vi trenger et nytt tankeparadigme som inkluderer helheten av menneskelige mekanismer og inkluderer forståelsen av at samfunnets systemer, oppvekstsvilkår, og alle omgivelsene påvirker vår helse direkte. Verdens overforbruk av antipsykotika og medisiner gir oss et hamsterhjul som skaper mer sykdom, kriminalitet og klasseskille.
Jeg har hatt flere klienter som i årevis har gått til jevnlige behandlingstimer hos psykiatere ved offentlige helseforetak, uten nevneverdig bedring av deres indre tilstand. Flere av klientene får medikamenter for å holde ut i hverdagen med jobb, familie og fritid. Og de får beroligende medisiner om kvelden slik at de får sove. Psykiatere og leger får betalt for hver resept de skriver ut til sine klienter, samt behandlingstimene de utfører.
En klient fortalte meg at hun gjorde en stor transformasjon i seg etter en time hos meg, der årevis med samtaler hos offentlig psykiater ikke hadde bidratt til noen bedring. Hun opplevde at psykiateren ofte ikke visste om de hadde avtalt samtaletime, og hun erfarte at psykiateren kun lurte på om hun kom for å hente ny resept. Hun fikk ulike medisiner for å mestre de ulike hverdagsaktiviteter, alt fra jobb, familie og søvn. En samtaletime med denne kvinnen førte til at hun sluttet med medisinene. Hun aktiverte sin indre vilje og styrke til å balansere livet på en bedre måter. Medisiner kan være støttende for en overgangsperiode, mens mange av de i lengden vil føre til maktesløshet og opprettholdelse av offertilstand i forhold til det livet vi lever.
Jeg mener at jantelov-kulturen er den største årsaken til psykiske lidelser og utvikling av sykdommer. De fleste vil ikke se på sine egne feil, og setter opp beskyttelser og forsvar som er det samme som fordømmelse. Flere av de som jobber i helsenorge og i undervisningssystemer trenger selv å bli sett og anerkjent og klarer ikke tilføre den hjelpen som studenter og pasienter trenger. Enkelte profesjoner tapper energi fra sine studenter og pasienter, heller enn å styrke sine medmennesker, fordi de selv er i mangel. Samfunnet vil ikke se egne utilstrekkelighet og det vi betrakter som svakheter. I bunnen handler det ikke om oppdragelse av våre barn, men om den fordømmelsen som hver enkelt av oss bærer i seg. Mange barn blir bærende på tunge ryggsekker av mørke og fordømmelse, som en konsekvens av de samfunnsstrukturene vi har. De som er sensitive bærer som regel de tyngste ryggsekkene som viser til det de har absorbert av opplevelser gjennom sitt liv.
I NRK-dokumentaren «Helene sjekker inn» møter Helene Sandvig mennesker som bor og jobber på ulike institusjoner og systemer i helsenorge. I episoden «pillefri psykiatri» (2020) møter vi Åshild som forteller at hun som 12 åring var deprimert og opplevde en sterk fremtidsangst. Hun ble diagnostisert med alvorlig psykisk lidelse, bipolar med psykoser, og fikk beskjed om å gå på medisiner resten av livet. Hun begynte med stemningsstabiliserende medisiner. Disse skulle sørge for at hun ikke falt helt i kjelleren og heller ikke fløy himmelhøyt. Etter 10 år på denne medisinen, og et tilnærmet normalt liv fra angst og depresjon, endte det i psykose. Hun beskriver psykosen som om topplokket åpnet seg, der det kom masse informasjon fra universet. Det føltes som «lille Åshild» fikk masse informasjon om hvordan universet hang sammen og fungerte. Åshild forsøkte å tolke alt hun tok inn, som på dette tidspunktet opplevdes som den viktigste oppgaven i hennes liv. Resultatet ble tvangsinnleggelse i psykiatrien. Medisinene hun da fikk, ga henne alvorlig bivirkninger, som blant annet førte til spisevegring. Næringen rant rett igjennom kroppen hennes. I 11 år levde Åshild med disse bivirkningene fra medisinbruken.
Åshilds psykose og åpning mot universet, handler om hennes empatiske natur. I helsebiblene viser jeg til forsker Nassim Haramein som vitenskapelig har bevisst at universet reflekterer inni oss. Åshild beskriver det samme som flere empater gjenkjenner med å være forbundet med universet og alt som er, der mennesker har tilgang til all informasjon. Dessverre er det fortsatt slik at hjelpeapparatet ser dette som sykdom, mens realiteten er stikk motsatt. Åshild lever fra sin naturlige sjelsstyrke som vil tilføre menneskeheten stor verdi, om vi bare hadde lært oss å forstå ett større bilde. Åshild er ikke syk, men har en åpenhet og naturlig intelligens med høy bevissthet tilkoblet alt som omgir menneskeheten. Fordi psykiatrisk helsevern enda ikke har anerkjent og forstått gaven fra sensitive mennesker, møter vi både de syke og friske deler av personligheten med medisiner og symptomdemping.
Egentlig skulle bildet vært snudd opp ned. Det er mennesker med forhåndsprogrammert bevissthet som diagnostiserer mennesker med utvidet bevissthet og de som lever fra sin naturlige intelligens. Den fryktfulle delen av psyken, som oppleves som angst og depresjon handler om tanke-programmeringer, hvor selve nedlastning fra universet i seg selv ikke har fryktmønster. Vi lærer at dette er galt, noe det faktisk ikke er. Mange mennesker er i dag empatiske sjeler som er «fanget» i en fem sansende kropp der vanlig psykologi og vanlig forståelse for helse og eksistens ikke har noen god skript eller modell. Depresjonen og angsten som Åshild opplever, handler blant annet om omgivelsene hun tar inn fra menneskeskapte fryktmønster. Det er menneskeskapte fryktmønster som fører til negative energiangrep og sykdom.
Åshild er i kontakt med dyr, moder jord, universet, andre mennesker, og alt som er i hennes omgivelser. Når mennesker i mindre grad ærer sin naturlige intelligens, frarøver de samtidig andre deres unike intelligens. Åshild gir fra seg sin indre styrke, intelligens og kraft til familie, venner og helseapparatet som mener at hennes sjelegave er «feil» og må medisineres bort. Vi trenger sjelspsykologi og spirituelle rammer slik at empater kan hjelpe fem sansende mennesker, som har begrenset sin tilgang til uendelige intelligens, med å åpne for denne tilgangen.
Hvis vi ikke blir redde for eget mørke, men tør å møte den mørke delen i oss selv, mener jeg at skremmende symptomer som psykose, angst, selvmordstanker og depresjon kan være en inngangsport til noe større. En del av det åndelige perspektivet er knyttet til konseptet av selvtranscendens. Selvtranscendens betyr å gå utover vårt individuelle selv. Det kan forklares som å gå utover vår egen identitet, og forstå at vi er en liten del av noe større. Dette er et komplekst fenomen som synkroniseres med oppfatningen vi har om oss selv som en integrert del av universet. Viktor Frankl sa at selvtranscendens kun er mulig når mennesker gir seg selv til noen eller noe annet, og glemmer seg selv. Han refererer da til en høyere opplevelse hvor personlige bekymringer transcenderer for å la oss observere hva som skjer fra et større perspektiv. Selvtranscendens er et personlighetstrekk knyttet til at man har opplevd åndelige ideer. Jeg opplever at vi praktiserer selvtranscendens når vi gjør noe som er større enn oss selv. Åshilds åpning og nedlasting av universets kompleksitet viser oss et støttende og utviklende perspektiv.
I boken Helsebibelen utdyper jeg psykose forståelsen med flere eksempler.
