SKAM og fordømmelse
Når vi snakker om skam og fordømmelse kan det være at vi ikke helt skjønner omfanget og strukturene som er blitt en del av vår personlighet. Fra barnsben programmeres de fleste med ulike grader av fordømmelse. Mange er ikke bevisst skammens virkning på kroppen. Skam er smertefølelse og opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og uverdige kjærlighet og tilhørighet. Når vi opplever skam, er vi i en sammentrekning av oss selv. Vi skrumper inn og holder tilbake deler av oss selv. Når vi har det bra ønsker vi å ekspandere, mens når vi er redde ønsker vi å trekke oss sammen. Vår personlige opplevelse av skam fører til at vårt DNA trekker seg sammen, slik at det ikke fullt ut uttrykker alt vi har å by på. Måten mennesker trekker seg sammen på skjer på mange måter. For Aleksander sin del ble det under rustningen og forsvaret – perfeksjonisme. Mange av klientene jeg har jobbet med har båret på store skammønster uten at de er klar over det. Det ligger stort potensiale for selvhelbredelse i å synliggjøre og behandle skamforestillinger hos oss.
Skam er kanskje noe vi i dagliglivet ikke tenker nevneverdig over. Slik var det for meg da jeg utdannet meg til gestaltterapeut og erfarte det samme som flere av kundene mine kjenner på når vi snakker om skam. Første året av utdanningen var det flere studievenner som hadde utfordringer i forhold til opplevd skam. De opplevde at skammen var hemmende. På dette tidspunktet hadde jeg ikke tatt inn over meg hva skam betydde for meg. Jeg husker jeg tenkte, «Jeg har mange erfaringer i mitt liv og mange utfordrende opplevelser, men heldigvis har jeg lite skam». Jeg trodde oppriktig at skam ikke var fremtredende i min psyke. Men etter hvert som jeg jobbet med skammekanismene kunne jeg kjenne hva følelsen på et dypt plan gjorde med meg. Det viste seg at mange av barndomsprogrammeringene mine hadde mye skam knyttet til seg. Skam handler om undertrykkelse av vårt autentiske jeg.
Da jeg gikk inn i kjernen av min egen skam for første gang, var det utrolig smertefullt. Kroppen min gikk i «frys» og jeg satt og ristet i en time. Jeg klarte ikke å si noe og var helt stivnet. Jeg husker gestaltterapeuten som satt ved siden av meg spurte, «har du drept noen, for det ser slik ut?». Jeg var med andre ord litt av et syn da jeg for første gang tillot meg selv å gjennomgå den emosjonelle delen i meg. Jeg klarte ikke å snakke, satt bare og ristet mens jeg holdt bena mine tett inntil kroppen, som et lite barn i fosterstilling. Jeg ble på mange måter et lite barn i denne situasjonen, for skammønstrene fra barndommen var dype. Uten å gå i for mange detaljer, så hadde jeg valgt å nesten totalt utslette mitt autentiske selv. Dette hadde jeg gjort for å tilpasse meg den jeg opplevde mine foreldre og omgivelser ville at jeg skulle være.
Alle barn er ærlige og rett fram av natur, noe også jeg var. Jeg var i tillegg forholdsvis god til å prate for meg. Når jeg pratet om meg selv og mitt, ble det gjentatte ganger avslørt en rekke detaljer om flere skammønstre. På bakgrunn av dette, og for at familien ikke skulle stilles i et uheldig lys, ble jeg derfor kalt en løgner. Jeg ble fortalt at jeg var et fantasifullt barn som fortalte skøyer, for å dekke over de manglene som helst ikke skulle vises utad. Er dette gjenkjennbart for deg? En av de tilbakemeldingene som har fulgt meg, er at jeg er for ærlig. Det er et paradoks at jeg har fått et vedheng – å være for ærlig. Tilbakemeldingene jeg fikk fra omgivelsene mine gjorde at jeg fra fem års alder valgte å holde meg tilbake. Hele grunnskolen var jeg et stille og pliktoppfyllende barn som sa minst mulig. Det verste jeg viste var å rekke opp hånden, og jeg snakket bare når jeg måtte. Jeg hadde utviklet mestringsstrategien «holde tilbake», for å tilpasse meg best mulig.
Professor, foreleser, forfatter og podcastvert Brené Brown viser til at smerten som skam utløser er nok til å stimulere overlevelsesdelen av hjernen. Undersøkelser viser at i forhold til hjernen vil opplevelsen av fysisk smerte og følelsene av sterk sosial avvisning oppleves på nøyaktig samme måte.
Sterk sosial avvisning er det motsatte av tilhørighet og knytting til en gruppe og er et av de sterkeste behovene vi har som babyer. Hvis vi trekker paralleller til enkelte religioner og utfrysningen av medlemmer dersom de ikke følger religionens leveregler, ser vi at smerten fra denne sterke sosiale avvisningen får mennesker til å holde seg til gruppens religion. Skam er smerte. Viktigheten av sosial aksept og tilknytning forsterkes av kjemien i hjernen vår, og smerten som oppstår av sosial avvisning og manglende tilknytning, er reelle kjemiske prosesser.
Vi trenger alle å tilhøre en flokk eller en gruppe. Den transformasjonen og utviklingen jeg har gjort i meg selv, hadde jeg ikke klart uten den fantastiske flokken og de gruppene som jeg har vært og er en del av. Jeg har et terapifelleskap, og er med i flere grupper der vi gjensidig støtter og bygger hverandre opp. Flokker og grupper kan være både utviklende og ødeleggende. De gruppene jeg i dag er en del av, gir meg stor vekst og læring på ulike områder. Den beste utviklingen og læringen skjer i relasjoner. Det er enkelt å være alene og forholde seg til seg selv og sitt. De største læringene og utviklingene vi har skjer i relasjoner og felleskap med mennesker. Mange får dette behovet dekket på arbeidsplassene sine eller i fritidsorganisasjoner. Tilhørighet og flokkfølelse er grunnleggende viktig for mennesker.
I etterkant av Aleksanders selvmord har jeg flere ganger brukt ordet skam i forhold til familiens følelser. Skam og skyld har vært følelser som har skyllet over alle i familien min i forhold til tanker om Aleksander og hans liv før han valgte selvmord. Jeg opplever at mange mennesker, i likhet med mitt yngre selv, rett og slett ikke forstår det faktumet at skam kan være en del av vår arv og DNA. Noen har tolket bruken av ordet skam som om jeg har mishandlet Aleksander og derfor bærer på skam. At jeg har slått ham eller gjort andre overgrep, fordi dette er deres assosiasjon rundt ordet skam. Skam er en grunnleggende følelse som alle mennesker har kjent på i større eller mindre grad. Det handler om at vi i bunn og grunn ikke føler oss gode nok. At vi ikke er gode nok foreldre, at vi ikke er gode nok på jobben/skolen, at vi ikke er nok økonomisk ansvarlige, at vi ikke er gode nok venner, god nok datter/mamma, eller en god nok partner. Alle i min nære familie har følt på at vi ikke var gode nok i relasjonen til Aleksander fordi han valgte å ta sitt eget liv. Hvis vi hadde vært gode nok, ville han vel ikke tatt sitt liv?
Litteratur om skam viser at skamfølelsen som oftest oppleves i barndommen, og deretter bæres med inn i voksen alder. Den kan ha utrolig sterk innvirkning på vår selvtillit, velvære og helse. Den er forbundet med forlegenhet og ydmykelse, og ofte påført av dem som står oss nærmest. Vi bærer på skam i kroppens celler, nedarvet fra familiemedlemmer som er blitt ydmyket i fortiden eller skammønster som ligger i landet vårt. Dersom landet vi er født i har vært gjennom noe vi er sterkt imot, som for eksempel krig, kan disse skammønstrene ligge i cellene våre. Vi kan også føle forlegenhet for foreldre, religion, arbeidet, utseende og mange andre ting. Mange føler også skam hvis de har løyet, svindlet, truet noen eller har forårsaket andres smerte. Ofte går de med en følelse av anger og beklagelse for disse handlingene. Hvis de ikke tilgir og gir slipp, kan skamfølelsen føre til at kroppen dør litt etter litt. Selv om vi som regel opplever at det er vår familie som har krenket oss, handler det, sett fra en større helhet, om samfunnet og kulturen som bærere av skammønster. Vi er alle født inn i et stort kultursamfunn med skam. Vi finner ikke et eneste menneske på jorden som ikke har kjent på disse mønstrene. Skam er den enkeltfaktoren som påvirker og former oss mest fordi den krymper vår essens som menneske.
Brené Brown viser til at det i hovedsak er to skamtriggere de fleste har kjent på, og som i alle fall er gjenkjennbart for oss som er vokst opp med janteloven.
”– Ikke god nok, og – hvem tror du at du er.”
Hvis vi går til roten av disse følelsene, koker de ned til følelsen av verdi. Egenfølelsen av selvverdi. At vi opplever at vi er verdige i forhold til kjærlighet og tilhørighet og at vi fortjener det.
Brown sier at det er tilknytningen som er årsaken til at vi er her. Vi er forhåndsprogrammert til å knytte oss til andre. Det er samhandling med andre som gir livet hensikt og mening, og uten dette er livet en lidelse. Når vi føler skam, prøver vi som oftest å beskytte oss selv. Vi legge skylden på noe eller noen, rettferdiggjøre oss, komme med løgnaktige forklaringer eller går i dekning. Brown viser til at skam trenger 3 komponenter for å holde seg i vårt system og for å vokse. Disse tre faktorene er; 1. hemmelighold, 2. stillhet og 3. dømming. Skam krever at vi tror at vi er alene om skammen. Skam mister sin kraft med åpenhet og ærlighet, som derav blir støttende i våre liv. Når vi har empati med oss selv og andre, kan ikke skammen overleve. Til tross for at Aleksander hadde stor empati for andre, hadde han dessverre tilnærmet null empati for seg selv.
